En avstikker ut mot havet

For oss som er født og oppvokst ved kysten, må selv den fineste furuskog iblant vike for en smak av sjøsprøyt og nakne steiner. Grense Jakobselv er fylt av spennende historie, værhardt klima og et dramatisk landskap, med ishavet selv som kulisse!

Sist oppdatert 11. november 2014 kl 21.47

ET LIV UTE

Skjermbilde 2014-10-23 kl. 18.11.21

Ekteparet Elise Theoline (26) og Andreas Skagøy (26) fra Møre/Tromsø solgte leilighet og innbo for å realisere en felles drøm: Å vie et helt år til villmarksliv. Startskuddet gikk i august 2014, og de oppholder seg i et knippe utvalgte områder i Nord-Skandinavia der de lever friluftslivet over lengre perioder. Elise Theoline er tidligere kjent fra NRK-programmet Min ungdoms vår, som vant Gullruten og har blitt vist flere land. Andreas studerer fiskehelse, og drømmer om å beherske god gammel kunnskap om livet i villmarka. Med seg på reisen har de Tuva, ei 1,5 år gammel Pointertispe. Innimellom utfluktene er de tilbake i sivilisasjonen og bidrar med rapporter fra sitt eventyrlige uteliv for oss. De har også en egen nettside, og du kan følge de to på Instagram: @elisetheoline og @askagoy. 

De siste ukene har blant annet tatt oss til Grense Jakobselv, vår nordligste strekning langs grensen til Russland. Her skal vi treffe Frode, løytnant og sjef for soldatene som vokter grensen i dette værutsatte området, et nakent kystlandskap med Barentshavet som iskald nabo i nord. Andreas og Frode er gamle kjenninger, fra den tiden Frode var sersjant og Andreas var grensejeger, flere år tilbake. Vi tar oss god tid, artig å treffe igjen Frode og ikke minst flott for Elise Theoline å se en flik av livet her. I tillegg gir det oss en unik mulighet til å komme a jour med vedlikehold av utstyr og annet arbeid som hoper seg opp gjennom en høst på reise.

Les også: Lever livet ute

Les også: Kunsten å herje 

Frode tar oss med ut til Lillesanden, der ute hvor havet møter den østligste meteren av norsk kyst.

Her, ytterst mot havet, bryter bølgene mot sandstranden og de glattskurte klippene. Et tynt snølag brytes av gule strå og enkelte lave kratt. Her har mennesker sloss med og mot naturkreftene i lange tider, mennesker har tapt og vunnet et liv ved å begi seg ut på bølgene i fiskeri og handelsfart. Dette er helt spesielt, vi bestemmer oss for å ta en ukes tur i dette ville landskapet, før vi vender tilbake til skogslivet i Pasvik.

Skjermbilde 2014-11-11 kl. 17.02.57
Skjermbilde 2014-11-11 kl. 17.02.57

Etter noen gode dager sammen med soldatene, gir en trivelig grønnkledd kar oss skyss ut til havet. Sekkene er pakket og kroppen er klar for nye opplevelser.

Skjermbilde 2014-11-11 kl. 16.39.28
Skjermbilde 2014-11-11 kl. 16.39.28
Skjermbilde 2014-11-11 kl. 16.52.59
Skjermbilde 2014-11-11 kl. 16.52.59
Skjermbilde 2014-11-11 kl. 16.57.45
Skjermbilde 2014-11-11 kl. 16.57.45

Kilometerne går sakte i det ulendte terrenget langs havet. Det ligger et lett snølag over bakken, gule strå og noen lyngkvaster gir farge til et ellers gråblått landskap. Vi går mellom tette kratt og tangkledde fjæresteiner, balanserende med tunge sekker på ryggen.

Tidvis skremmes vi av dønninger som lar noen få dråper med alt havvann, nå oss der vi vandrer sakte men sikkert. Vi finner en skogkledd bukt, som både gir oss utsikt mot det endeløse havet, og ly for den verste vinden. Her skal vi, om planen lykkes, jakte fjellryper og bryne oss mot ishavsklimaet som kan være lunefullt på senhøsten. 

For første gang siden reinsjakta, baserer vi oss på telt, det gir god-følelsen å krype inn i teltet med en god bok, mens primusen og vindkastene bidrar med bakgrunnsmusikk til to slitne turkamerater. Jeg har begynt å kjenne meg uvel, sår i halsen og øm i muskulaturen. Håper det gir seg raskt! Et grønt lite telt, kjøpt for konfirmasjonspengene en junidag i 2003, står alene som representant for menneskeheten i denne lille vika.  Der ute lever naturen sitt eget liv, her inne sovner vi begge, mens nattemørket skjuler verden rundt oss.

Skjermbilde 2014-11-11 kl. 16.40.45
Skjermbilde 2014-11-11 kl. 16.40.45

Begge våkner til dagslys og stille forhold. Vinden river ikke slik den gjorde kvelden før. Støle rygger setter seg opp, fyrer primus og setter over kjelen. Frokosten kan bli ensformig, heldigvis er vi ikke av det kravstore slaget. Havregryn og tørrmelk, kanel, sukker og rosiner, toppes med varmt vann og gir en energirik start på dagen.

Les også: Ferske scones med brie og bær

Skjermbilde 2014-11-11 kl. 16.57.12
Skjermbilde 2014-11-11 kl. 16.57.12

Med frokosten fortært, og en varm kopp kaffe i hånden, slapper vi av og legger en plan for dagen. 

Så, gradvis virker det som om omgivelsene våre mørkner. Skyer det til? Blir det uvær? Vi undrer hver for oss, men finner roen med kaffekoppen igjen. Så er det blitt markant mørkere, vi skjønner ingenting. Hodet stikkes ut av teltdøra, det er ganske klart ute. Med ett skjønner begge hva som foregår, vi har sovet oss igjennom en hel dag! Vi ser på klokka på GPS`en, vi har sovet 22 timer i strekk….

«Med ett skjønner begge hva som foregår, vi har sovet oss igjennom en hel dag! Vi ser på klokka på GPS`en, vi har sovet 22 timer i strekk….»

Vi må ha vært mer slitne enn vi hadde trodd, eller så har den brå overgangen til teltlivet spilt oss et realt puss. Uansett, det er lite å gjøre, vi hadde nok uansett godt av hvilen, nå kan vi likegodt finne frem en god bok og fyre opp en ny kjele kaffe. Utover kvelden begynner regnet å falle ned fra Øst-Finnmarks himmel, det drypper gjennom hele kvelden og natten.

Nok en dag kommer, denne gangen er vi oppe i rett tid, og kan nyte en gryende morgen med en varm frokost.

Skjermbilde 2014-11-11 kl. 16.57.33
Skjermbilde 2014-11-11 kl. 16.57.33

Vi beveger oss ut.  Det har begynt å blåse opp og det milde været som har preget det siste døgnet, tærer på det tynne snødekket som nå er redusert til større hvite flekker.

Vi starter på høydemeterne, oppover langs de steinkledde ryggene som skal ta oss opp til fjellrypas rike. Etter en time har været snudd, og vinden har bragt med seg en salig blanding av sludd og regn. Ei fjellrype tar til vingene og flyr opp mot vinden, før den lar seg kaste på stormens vinger ut mot havgapet. En skuddsjanse så vanskelig, at bly-haglene får bli i kammeret denne gangen.
Dagen farer av gårde, og vi prøver å legge ruta gjennom forsenkninger i terrenget for å unngå å blåse bort. Regnet finner vegen ned nakkegropa og gjør det hustrig på snaufjellet. På slike dager må man stoppe opp et øyeblikk, se ut over horisonten og erkjenne at dette er en viktig del av friluftslivet. Når været, føret og utfordringene presser seg mot motivasjonens levegg, kan man velge å finne roen i det privilegiet det er å oppleve naturen slik, kinn mot kinn.

«På slike dager må man stoppe opp et øyeblikk, se ut over horisonten og erkjenne at dette er en viktig del av friluftslivet. Når været, føret og utfordringene presser seg mot motivasjonens levegg, kan man velge å finne roen i det privilegiet det er å oppleve naturen slik, kinn mot kinn».

Mens solen et sted bak vekslende tåke og overskyet himmel, glir ned mot horisonten, starter det som skal bli en begivenhetsrik avslutning på dagen. Rypekull og enkeltfugler letter i jevn takt mens vi går den siste timen i fjellet. Dessverre er de lettskremte, nå som snøen har trukket seg tilbake og etterlatt fuglene som opplyste hvite flekker mot marken. De letter på langt hold, før en knaus gir en etterlengtet mulighet. Jeg sniker meg langs steinene, et drag av tåke slører til landskapet i det jeg runder toppen. 35 meter fremme ser jeg mitt mål for dagen, en rypestegg i all sin prakt spankulerer bortover bakken. Den er enda uvitende når jeg hever hagla og lar siktekornet finne den fjærkledde skapningen i terrenget. En pekefinger skviser sakte avtrekkeren, et øyeblikk høres et hagleskudd gjennom den tiltagende vinden. En fjellrypestegg, en av fjellets majestetiske innbyggere, faller til jorden. Den ligger der ensom, fjærene blafrer lett, våte av regnet. Jeg plukker den opp og finner vegen tilbake til Elise Theoline. I smellet fra hagla, hadde 5 ryper lettet, ikke langt unna henne. Hun så dem fly og lande bak en liten knaus, 30 meter lengre fremme.

Vi sniker oss frem, to unge jegere, på jakt etter en porsjon kjøtt i middagsgryta!

Men fjellrypa er en lunefull skapning, og på senhøsten tar de ekstra lett bena fatt bortover langs bakken. De lurer oss, atter en gang, spaserer ned knausen og mot en kant noen meter lengre nede enn vi hadde forutsett. De tar til vingene, vi ser glimt av hvite fjør før de alle glir på vindene som tar dem trygt utenfor skuddhold. Så blir det vel med denne ene, tenker jeg og ser på fjellrypa som hviler i hånden min.

Se! En hare! Elise Theoline snakker lavmælt, men oppspilt på min venstre flanke. Og jammen, der, bare 20 meter unna sitter en hvit harepus under en av høyfjellets utallige steiner, med håp om å finne skjul for disse skremmende to-bente skapningene. Det går ett sekund, Helene harefrøken skjønner at det er på tide med en hurtig exit, og bykser ut av sin lune hule med kurs rundt neste lille haug. Elise Theoline, som nå begynner å få litt jegererfaring, er raskt oppe med hagla. En ung jeger-frøken lar skuddet gå, og avslutter dagen med å felle sin første hare! Stolt løper hun frem, upåvirket av vind, vær og slitne ben, plukker opp den hvite haren og tar den i armene. Så ble det kjøtt til middag, ikke bare i dag, men også i morgen!

Skjermbilde 2014-11-11 kl. 16.40.17
Skjermbilde 2014-11-11 kl. 16.40.17

Rypa, og annen hønsefugl, kan gjerne henges opp til mørning som de er, mens haren må vommes ut så snart den er skutt.
Elise Theoline får oppgaven med slaktingen, og lar frosne fingre og en skarp kniv gjøre jobben, akkompagnert av vinden som suser gjennom skumringen.

Det er to våte og kalde skrotter, som sammen vandrer nedover og finner teltplassen. Vått tøy henges til tørk, mens harepusen henges til mørning, før tilberedningen av en etterlengtet rypemiddag kan starte. Harekjøttet skal heller bli morgendagens luksus.

Skjermbilde 2014-11-11 kl. 16.41.03
Skjermbilde 2014-11-11 kl. 16.41.03

De neste dagene preges av regnfulle dager, med innslag av noen klare Finnmarks-kvelder, som åpenbare nordlyset og stjernene over det endeløse ishavet som taktfast slår sine dønninger mot kysten.

Skjermbilde 2014-11-11 kl. 16.57.23
Skjermbilde 2014-11-11 kl. 16.57.23

Vi prøver å kose oss som best vi kan i denne barske delen av kongeriket, men kjenner tyribål og vindstille furuskoger lokker på oss fra Pasvik et sted.

Etter 6 dager vender vi nesen tilbake mot Grense Jakobselv, og får skyss fra havet til grensestasjonen av to grensejegere som kommer kjørende langs grusvegen.

For et landskap, for et klima! Så nakent, men allikevel så innholdsrikt, så hardført, men allikevel så kontrastfylt. Som to mennesker, født og oppvokst på kysten, har vi satt pris på havlufta og tida her ute, men nå kaller furuskogene på oss igjen!

Les også: Oslomarkas gull

Publisert 11. november 2014 kl 17.38
Sist oppdatert 11. november 2014 kl 21.47
annonse
Relaterte artikler
annonse

Utemagasinet.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo | Tlf: 21 95 14 20

Ansvarlig redaktør: Erlend Sande | Nyhetssjef: David Andresen Vesteng  | Journalist: Gunhild Aaslie Soldal | Tips til redaksjonen

Kommersiell leder: Alexander Hagen | Daglig leder: Anne Julie Saue